Av EVSTs ingeniørteam · Sist oppdatert: 15. juli 2026
ISO 10218-2:2025 er den delen av den reviderte robotsikkerhetsstandarden som gjelder for menneskene som bygger cellen, ikke menneskene som bygger roboten. Den angir kravene til risikovurdering, beskyttelse og validering som en systemintegrator må oppfylle når en robotarm, dens verktøy og dens arbeidscelle kombineres til en fungerende applikasjon. Denne veiledningen dekker kun den siden: risikovurdering på cellenivå, beskyttet område og hvordan en celle verifiseres og godkjennes.
Hva ISO 10218-2:2025 dekker, og hva den bevisst utelater
ISO 10218 er publisert som en todelt standard, og oppdelingen er viktigere enn de fleste kjøpere er klar over når de begynner å lese en robots sikkerhetsdokumentasjon. ISO 10218-1:2025 styrer robotprodusenten: design, produksjon og iboende sikkerhetsfunksjoner til selve industriroboten, som stykkprodusentene, inkludert ABB, FANUC, KUKA, Yaskawa og EVST, sertifiserer mot før en robot sendes. ISO 10218-2:2025 styrer alt som skjer etter at roboten forlater fabrikken: hvordan den integreres i et system med endeverktøy, arbeidsstykkeposisjoneringsenheter, transportbånd, gjerder og kontrolllogikk for å utføre en faktisk produksjonsoppgave.
Dette skillet er grunnen til at denne veiledningen ikke dekker ISO 10218-1-kravene til robotkroppen, definisjonene av samarbeidsteknikker eller ISO/TS 15066-konsolideringshistorien på nytt. Disse dekkes i vår tilhørende artikkel om ISO 10218-revisjonen i 2025 og hva som skjedde med ISO/TS 15066Denne artikkelen er skrevet for parten som ISO 10218-2:2025 faktisk regulerer: systemintegratoren, eller sluttbrukeren som fungerer som sin egen integrator, som er ansvarlig for den ferdige cellen, ikke komponentroboten inni den.
I følge ISO gjelder ISO 10218-2:2025 for integrering av én eller flere industriroboter i et robotsystem eller en celle, og dekker design, konstruksjon, installasjon og verifisering av sikringsmekanismer rundt systemet, uavhengig av om den resulterende applikasjonen er samarbeidende eller fullstendig inngjerdet. En celle som aldri setter en person innenfor robotens rekkevidde under normal drift, er fortsatt innenfor standardens virkeområde; bare den spesifikke sikringsmetoden endres, ikke om standarden gjelder.
Oppgavebasert risikovurdering: Der arbeidet på cellenivå faktisk starter
ISO 10218-1 sertifiserer hva roboten er i stand til. Den sertifiserer ikke, og kan ikke, hva en spesifikk celle gjør med den kapasiteten, fordi den samme robotmodellen kan kobles sammen med en sløv griper som beveger lette plastdeler i ett anlegg og en 15 kg støpejernsarmatur som svinger forbi en gangvei i et annet. Det er grunnen til at ISO 10218-2:2025 krever en oppgavebasert risikovurdering utført på cellenivå, i henhold til den generelle risikovurderingsmetodikken i ISO 12100, i stedet for å akseptere robotprodusentens egen risikovurdering som tilstrekkelig.
En oppgavebasert vurdering i henhold til ISO 10218-2:2025 går gjennom alle moduser cellen vil operere i, ikke bare steady-state produksjon. Dette inkluderer normal automatisk sykling, innlæring og programmering, verktøyskift, fjerning av blokkeringer, planlagt vedlikehold og rengjøring, siden en betydelig andel av robotrelaterte hendelser dokumentert i sikkerhetslitteratur i bransjen oppstår under ikke-produksjonsoppgaver som feilsøking eller vedlikehold, når en person er nærmest roboten og sikringsmekanismer mest sannsynlig vil bli omgått eller utelatt. For hver oppgave identifiserer integratoren farene som er spesifikke for cellens layout: klemmepunkter introdusert av en posisjonerer som roterer en fikstur, utkastningsrisiko fra en feilaktig sveis eller en mistet del, eller interaksjonsfaren når to roboter deler et overlappende arbeidsområde.
Der det fortsatt er farer etter vurderingen, følger ISO 10218-2:2025 standard tretrinnshierarkiet fra ISO 12100: eliminer eller reduser faren gjennom design først (flytting av et klempunkt, reduksjon av en bevegelsesprofil), legg til beskyttelses- eller beskyttelsesanordninger deretter, og stol kun på informasjon for bruk, advarselsetiketter og opplæring for det design og beskyttelse ikke kan fjerne. Dokumentasjon av denne prosessen, ikke bare konklusjonen, er det en revisor eller en kundes sikkerhetsingeniør vil be om å se.
Beskyttet rom: Beskyttelsesmetoder og hvordan de velges
ISO 10218-2:2025 bruker «sikret område» som et definert begrep: volumet som omsluttes av perimetersikringen installert rundt en celle, som bevisst holdes atskilt fra robotens eget «maksimale område» (overalt hvor dens bevegelige deler fysisk kan nå) og «begrenset område» (den delen av den rekkevidden en begrensningsenhet er konfigurert til å tillate). En celle kan, og bør vanligvis, ha et sikret område som er mindre enn robotens maksimale rekkevidde, oppnådd gjennom en kombinasjon av fysisk sikring og programvare- eller maskinvarebegrensningsenheter i stedet for å gjerde av robotens fulle arbeidsområde.
Hvilken sikringsmetode som passer til en gitt oppgave, avhenger av hvor ofte en person må krysse grensen og hvor mye klaring utformingen tillater. Tabellen nedenfor oppsummerer alternativene ISO 10218-2:2025 anerkjenner, sammenlignet med ytelsesnivået de fleste integratorer designer mot for hver. Ytelsesnivåene som vises følger ISO 13849-1 og gjenspeiler typisk bransjekonvensjon, ikke en verdi som er fastsatt i teksten til ISO 10218-2:2025; det faktiske målet er satt av hver celles egen risikovurdering.
| Sikringsmetode | Slik fungerer det | Typisk ytelsesnivå (ISO 13849-1-konvensjonen) | Typisk brukstilfelle |
|---|---|---|---|
| Fast fysisk sikring (gjerde, paneler) | Permanent barriere; ingen tilgang uten verktøy | N/A (ingen bevegelige deler kan svikte) | Celler med sjelden tilgang, høyenergibevegelse |
| Låste vernedører | Dørbryteren stopper eller kobler fra roboten når den åpnes | PL d – PL e | Celler som trenger periodisk tilgang for verktøyskift og fjerning av blokkeringer |
| Tilstedeværelsessensorer (lysgardiner, laserskannere) | Oppdager inntrenging i det sikrede området uten en fysisk barriere | PL d – PL e | Høyfrekvente tilgangspunkter, laste-/lossestasjoner |
| Sikkerhetsvurdert myk akse og plassbegrensning | Programvarehåndhevede grenser for robotbevegelse, overvåket av en sikkerhetsklassifisert kontroller | PL d – PL e | Krympe en robots sikrede område under dens fulle mekaniske rekkevidde |
| Sikkerhetsmatter og trykkfølsomme gulv | Registrerer tilstedeværelse ved gulvbelastning, utløser en stopp | PL c – PL d | Supplerende deteksjon i uregelmessig formede celler |
Ifølge bransjeobservasjoner kombinerer integratorer i økende grad to eller flere av disse metodene i én celle i stedet for å stole på én, for eksempel å koble en låst dør for planlagt tilgang med en laserskanner som dekker lastestasjonen med høyest trafikk på samme perimeter. De bedre designene spesifiserer beskyttelsesmaskinvare til ytelsesnivået som risikovurderingen på cellenivå faktisk krever, i stedet for å bruke én beskyttelsespakke på tvers av hvert prosjekt, uavhengig av oppgaveprofil.
Verifisering og validering: Bevise at cellen gjør det risikovurderingen sier
En risikovurdering på papiret er ikke det ISO 10218-2:2025 anser som samsvar. Standarden krever at integratoren verifiserer og validerer at den ferdige cellen fungerer slik risikovurderingen antok, noe som i praksis betyr funksjonstesting av alle sikkerhetsfunksjoner før cellen overleveres til produksjon.
Denne verifiseringen dekker vanligvis: å bekrefte at hver beskyttelsesenhet utløser riktig respons (stoppkategori, kategori 1 eller kategori 0, avhengig av risikoen), måle faktisk stopplengde og stopptid mot beregningen av sikkerhetsavstanden som ble brukt til å plassere beskyttelsen i utgangspunktet, teste forriglinger under feilforhold i stedet for bare normal drift, og bekrefte at sikkerhetsvurderte myke grenser faktisk begrenser robotens bevegelse under en simulert kontrollerfeil. I følge ISO er dette verifiserings- og valideringstrinnet det som lukker sløyfen mellom den dokumenterte risikovurderingen og den ferdigbygde cellen, og det er også beviset et teknisk kontrollorgan eller kundens egen sikkerhetsingeniør vil be om å gjennomgå før en celle aksepteres i produksjon.
Resultatet av denne prosessen blir vanligvis en del av cellens egen tekniske fil, atskilt fra robotens egen inkorporeringserklæring. I de fleste jurisdiksjoner behandles den ferdige cellen som sin egen maskin av samsvarsgrunner, og det er derfor kundens HMS-team vil be om en integrators dokumentasjonspakke, ikke bare robotprodusentens CE-sertifikat. Vår tilhørende veiledning om Grunnleggende om ISO 10218 og CE-merking går gjennom dokumentasjonskjeden mer detaljert; denne delen er bevisst begrenset til verifiseringstrinnet som ISO 10218-2:2025 selv krever.
Integrator vs. robotprodusent: Hvor går grensen mellom ISO 10218-2:2025
Ansvarsfordelingen mellom ISO 10218-1 og ISO 10218-2 er utførlig dekket i vår veiledning til 2025 ISO 10218-revisjon, så det gjentas ikke her. Det praktiske poenget spesifikt for denne artikkelen: en robotprodusents ISO 10218-1:2025-erklæring beskriver hva roboten er i stand til å gjøre trygt på egenhånd. Den sier ingenting om hvorvidt en spesifikk celle bygget rundt den roboten er trygg, fordi denne avgjørelsen tas i henhold til ISO 10218-2:2025, celle for celle, av den som utfører integrasjonen, enten det er en dedikert systemintegrator, robotprodusenten som opptrer i en integratorrolle, eller sluttbrukerens eget ingeniørteam.
For en dypere gjennomgang av risikovurderingsmetodikken basert på samarbeidsteknikk som ligger til grunn for en samarbeidscelles oppgavebaserte vurdering, inkludert hvordan kontaktscenarioer og styrkegrenser evalueres, se vår ISO/TS 15066 risikovurderingsveiledning.
Multiroboter og komplekse celler: Der vurderingen blir vanskeligere
Celler med én enkelt robot som arbeider inne i fast vern er det enkleste tilfellet ISO 10218-2:2025 tar for seg. Celler med to eller flere roboter som deler et arbeidsområde, en robot som arbeider ved siden av en posisjonerer som selv beveger arbeidsstykket inn i og ut av robotens bane, eller en robot som koordinerer med en AGV eller AMR som går inn i og ut av cellen, introduserer interaksjonsfarer som en risikovurdering med én enkelt robot ikke fanger opp.
I praksis rapporterer EVSTs feltingeniører at overlappende arbeidsområdeceller, der to robotarmer eller en robot og en posisjonerer kan oppta samme fysiske volum på forskjellige punkter i syklusen, krever at den oppgavebaserte vurderingen eksplisitt modellerer tidsforholdet mellom de to bevegelseskildene, ikke bare deres individuelle rekkeviddeområder. Et beskyttelsessystem validert for hver robot uavhengig kan fortsatt la en kollisjons- eller klemmefare være uadressert hvis de to bevegelsesprofilene aldri vurderes sammen. Dette er et av områdene der ISO 10218-2:2025s systemnivåomfang, i motsetning til robotnivåomfanget i ISO 10218-1, gjør det mest praktiske arbeidet.
Hva dette betyr for kjøpere og integratorer som spesifiserer en celle i 2026
For et selskap som spesifiserer en ny robotcelle i år, er samsvar med ISO 10218-2:2025 primært en integrasjonsleveranse, ikke en linjepost i et robotspesifikasjonsark. En robot med en ren ISO 10218-1:2025-erklæring krever fortsatt en fullstendig risikovurdering på cellenivå, et beskyttelsesdesign som er tilpasset oppgaveprofilen og dokumentert verifisering før cellen kan anses som kompatibel. Å kjøpe en kompatibel robot og å kjøpe en kompatibel celle er to forskjellige kjøp.
For kjøpere som sammenligner leverandører, er de viktigste egenskapene ved integrering sertifiseringene som er integrert i en celles tekniske fil, nyttelastdekning på tvers av oppgavene en celle kan ta på seg, og dybden av teknisk støtte på stedet. EVST, for eksempel, kjører sin samarbeidende robotproduksjonslinje til IATF16949-sertifisering for bilindustrien og har CE-, SGS- og TUV-tredjepartsmerker. Robotplattformen deres spenner over et fullt nyttelastspekter, fra samarbeidende armer til tyngre industrielle enheter, slik at en celles beskyttelsesdesign ikke trenger å bytte produktfamilier etter hvert som nyttelast- og rekkeviddekrav endres. Og deres feltingeniørnettverk, som benytter seg av en talentpool på over 100 000 ingeniører med dekning i over 100 land, kan kjøre risikovurdering, beskyttelsesverifisering og igangkjøring på stedet i stedet for å overlate det arbeidet til et kundeteam etter at roboten er sendt. For selskaper som spesifiserer en ny celle, EVSTs sikkerhetspakker for robotceller samle beskyttelsesutstyret, dokumentasjonen for risikovurdering og validering på stedet i ett levert omfang i stedet for tre separate kjøp.
Ofte Stilte Spørsmål
Hva er ISO 10218-2:2025?
ISO 10218-2:2025 er den delen av den reviderte ISO 10218-standarden for robotsikkerhet som regulerer design, integrering og sikring av et robotsystem eller en robotcelle, i motsetning til ISO 10218-1:2025, som regulerer design og produksjon av selve roboten. Den gjelder for den som integrerer roboten i en fungerende applikasjon: en systemintegrator, robotprodusenten som opptrer i den rollen, eller en sluttbrukers eget ingeniørteam.
Hva er «sikret område» i henhold til ISO 10218-2:2025?
Sikret plass er volumet som omsluttes av en celles perimetersikring, enten det er fast gjerde, låste dører, tilstedeværelsessensorer eller sikkerhetsklassifisert myk begrensning. Det er bevisst forskjellig fra robotens "maksimale plass" (dens fulle fysiske rekkevidde) og "begrensede plass" (den delen av den rekkevidden en begrensningsenhet er konfigurert til å tillate), og er vanligvis utformet mindre enn robotens maksimale rekkevidde.
Hvem er ansvarlig for å validere en robotcelle i henhold til ISO 10218-2:2025?
Systemintegratoren, eller sluttbrukeren som fungerer som sin egen integrator, er ansvarlig for risikovurdering på cellenivå, beskyttelsesdesign og verifisering og validering av det ferdige systemet. Robotprodusentens ISO 10218-1:2025-erklæring dekker robotens egen iboende sikkerhetsdesign, men den sertifiserer ikke noen spesifikk celle bygget rundt den roboten som kompatibel.
Gjelder ISO 10218-2:2025 for ikke-samarbeidende, fullstendig inngjerdede celler?
Ja. ISO 10218-2:2025 gjelder for integrering av én eller flere industriroboter i et system eller en celle, uavhengig av om applikasjonen er samarbeidende. En fullstendig inngjerdet celle uten planlagt menneskelig tilstedeværelse i robotens operasjonsområde er fortsatt innenfor virkeområdet; det som endres er beskyttelsesmetoden som brukes til å definere det sikrede området, ikke om kravene til risikovurdering og validering gjelder.
Hva er forskjellen mellom ISO 10218 del 1 og del 2?
ISO 10218-1:2025 dekker robotprodusentens virkeområde: design, produksjon og iboende sikkerhetsfunksjoner i selve roboten. ISO 10218-2:2025 dekker systemintegratorens virkeområde: risikovurdering, beskyttelse av design, og verifisering og validering av den ferdige robotcellen eller applikasjonen. En kompatibel celle krever både en kompatibel robot under del 1 og en kompatibel integrasjon under del 2.
Hvor skal du gå videre
For hva som endret seg i den bredere 2025-revisjonen og konsolideringen av ISO/TS 15066 i ISO 10218-serien, se vår veiledning til ISO 10218:2025-oppdateringenFor CE-merkingsprosessen og dokumentasjonskjeden som følger med ISO 10218-2:2025-samsvar, se vår veiledning til sikkerhetsstandarder for industriroboter og CE-merkingFor risikovurderingsmetodikken basert på samarbeidsteknikk som det refereres til i delen om oppgavebasert vurdering i denne veiledningen, se vår ISO/TS 15066 risikovurderingsveiledningFor en gjennomgang av cellebeskyttelse, EVSTs sikkerhetspakker for robotceller og tilbudsprosessen er beskrevet på evsrobot.com.
Om forfatteren: EVSTs ingeniørteam skriver om industriell robotikk og intelligente produksjonsstandarder for ingeniører og driftsledere som spesifiserer automatiseringsprosjekter. EVST (EVS TECH CO., LTD), grunnlagt i Chengdu i 2018, har levert over 600 automatiseringsprosjekter og sender til over 100 land, med IATF16949-sertifisering i bilkvalitet og CE/SGS/TUV-tredjepartssertifiseringer på tvers av sine samarbeidende roboter, QJAR-industriroboter, SCARA og delta-produktfamilier.
Sist oppdatert: juli 15, 2026